Jævelen må trives godt på blodet mitt, for jeg har masse sår i hodet og psoriasisen får aldri fred. Så har dynka hele hodebunnen og håret i min håndlagde body butter i håp om å kvelden dyret og gi skallen min litt ro.

Hvorfor er livet mitt alltid sånn her?

Det er så mye fettfobi i spesielt helsevesenet at det er sykt. Jeg merker sykt forskjell på nå og for 25 kg siden.

Smertelegen og jeg har snakka om det.

Blodsukkeret mitt er skyhøyt og vil ikke gå ned heller i dag, noe som er enda et OBJEKTIVT KLINISK SYMPTOM på INFLAMMASJON. Crp og senkning har ikke vært under 50 siden jeg var barn, og er sikkert på 300 hos legen i morgen. Men vedder på at revma fortsatt skylder på vekta eller diabetesen min.

Er tbh alle former for bindevev i leddet som er problemet, både slimposene, senefester, muskelfester, leddbånd og alle andre fester i skulder- og kragebeinsområdet ❤️

Har ikke flere hurtigvirkende igjen og kroppen min har begrenset opptak (aka begrensa effekt), så det beste jeg får til er dunkende verk som stråler ut i kragebeina. Og ja, jeg har knekt begge tidligere faktisk. Det høyre er permanent misforma fordi foreldrene mine ikke fulgte meg opp. 😎

Det finnes ikke noe som tar dem helt, uten å legge meg i narkose. Men har tatt firedobbel dose oxy og satt på to smerteplastere, og har armen i fatle når jeg må ut på butikken etterpå. Yolo.

Det er faktisk det. Er ikke sikker på om det er dette eller klasehodepine som er verst, faktisk.

Er så glad for at jeg fikk smisket meg til en ekstra time hos assistenten til smertelegen før jul, selv om det er to uker før tida. Jula er vanskelig nok fra før av, trenger ikke skuldrene oppå det hele i tillegg.

❤️

❤️

Slutta etterhvert å si ifra, for det var ingen hjelp å få. Og alle disse opplevelsene sitter jo fortsatt i kroppen som spenninger og anspenthet. Som igjen fører til enda flere smerter.
Det er ingen som husker barndommen eller helsehistorikken min. Jeg husker bare at jeg alltid har hatt vondt.

Når jeg prøver å ta opp disse hendelsene nå, blir jeg gaslighta i retur. Alt benektes, jeg overdriver visstnok mine egne opplevelser og erfaringer. Men jeg ble sett på som hypokonder av foreldrene mine og har aldri blitt anerkjent eller respektert. Hverken da jeg var seks år, eller nå som voksen.

Har levd med kroniske smerter siden jeg var seks år gammel, da jeg fikk et stygt brudd i høyre kragebein. Det tok nesten et døgn med grining før foreldrene mine tok meg på alvor og til legevakta. Det var heller ingen som sørget for at jeg brukte støtteselen eller gjorde øvelsene mine etterpå. Yolo.