Og til alle nye venner jeg møter skal jeg fortelle om hvor morsom han var, og hvordan han alltid hadde tid til barna rundt seg, og at pappaen min var en sånn fyr som tok fagbrev som maskinist på 90-tallet, men det var det ingen utafor jobben hans som visste før i 2016.

Om faren min skal jeg snakke resten av livet. Jeg skal fortelle niesa mi om hvordan han elsket meg og moren hennes over alt på jord, og hvor mange ganger han fortalte oss det. Jeg skal fortelle alle musikerne jeg møter om hvor profesjonell, flink og ydmyk han var som utøver av faget.

Han huskes bare av støvete professorer i svensk religionshistorie, og selv da kun som en fotnote. En kuriositet.

Jeg driter i farfaren min. Det er nøyaktig hva han fortjener. Men det finnes en historie om ham som er viktig å fortelle. Og det er historien om hvordan han ble glemt.

Og da gikk det opp for meg. De hadde aldri sett det som relevant å nevne. Hevnen for det denne stakkars familien på Knippla måtte oppleve kom ikke i form av noe stort oppgjør.
Den kom i form av glemsel.
Min farfar var en uinteressant mann som allerede er glemt av de som kom etter ham.

Parlamentsmedlem! For Högerpartiet, så klart.

Dette hadde jeg aldri hørt om. Ingen andre i familien heller.

Det ville ha vært et stolt øyeblikk for enhver. Etterhvert som jeg leste mer om det var det toppen av en nokså lang politisk karriere. Garantert noe pappa og søsknene hans har kjent til.

Det var også det jeg prøvde å finne ut mer om da jeg plutselig fikk et treff om farfaren min. Han og oldefar heter jo tross alt det samme.

Det treffet var fra en vitenskapelig artikkel om pinsebevegelsen i Sverige under andre halvdel av 1900-tallet og omtalte farfaren min som riksdagsledamot.

Det her var Frelsesarméen på den tida da de faktisk var ganske rad. Noe nettverk slik vi kjenner det i dag eksisterte ikke, så det var opp til privatpersoner å dele av sitt eget for å gi mat og husrom til de som ikke hadde det selv. Det var dette arbeidet mine oldeforeldre var engasjerte i.

Heller ikke min oldefar har noe til felles med denne Satanen av en mann, min farfar. Bortsett fra fornavnet.

Oldefar vokste opp som legdbarn utafor Namsos, så i virkeligheten er jeg faktisk bare ⅜ svensk. Kjærligheten førte ham til Sverige, og der ble han og kona engasjert i frelsesarméen.

Pappa flykta ut i den store verden så fort han kunne. Vekk fra farfar, vekk fra Knippla og inn i musikken.
Han vokste opp til å bli den rake motsatsen av sin far. På mange måter. Kanskje spesielt som oppdrager. Pappa var så mild, så omsorgsfull og så trygg. Så full av kjærlighet til barna sine.

Pappa fortalte lite om oppveksta si. Det er gjennom andre jeg har fått høre det lille jeg vet om hvordan det var å vokse opp i pastorfamilien.
Det de skildrer er et hjem hvor ingen slapp unna min farfars vold. Gud hadde gitt ham retten til å tukte både kone og barn, og den grep han med begge hender.

Hvorfor selge sjela til datamaskiner når man kan holde på slik

Det ser dessverre ut til å være veldig lite kødd.

Det er *mange* eksempler å ta av akkurat nå, men jeg tror ikke jeg kan huske sist jeg hørte om noe som passa så godt inn i beskrivelsen cartoonishly evil

www.bbc.com/news/article...

Jeg har kjæreste fra Sunnfjord så det er derfor jeg har hørt om henne, men vi må alle sammen gjøre vårt for å øke den nasjonale bevisstheten ellers kan hun jo plutselig bryte inn i rikspolitikken