A post by UITP Secretary General Mohamed Mezghani caught my eye on LinkedIn – it’s about Spain’s plan to introduce a €60 a month flat rate national public transport ticket next year, along the lines of what Germany did with Deutschlandticket. “ _While this plan will certainly make public transport more attractive and easier to use_ “, Mezghani says, “ _it raises some interesting questions for public transport policy and governance_ “. Indeed. And those are the questions we have still not really processed, even a few years on from the introduction of Deutschlandticket, Germany’s equivalent. Deutschlandticket and this Spanish pass are not really the way public transport policymakers want to work. The idea is normally to make supply side changes first – invest in new trains, new lines, improved frequency. And then if demand subsequently rises, there is capacity to cope. But imposing a national flat rate ticket reverses this – not only do you create a boost of demand, you know neither exactly where that boost will happen nor who will cover the costs of it when that boost comes. Public transport authorities are then forced to react, and sometimes that reaction is uncomfortable. And while those working in public transport would seldom admit it so bluntly, more passengers are actually a headache for the sector. It means more work, more maintenance, more recruitment. And as in most public transport systems there’s no profit motive that comes with more passengers, so the incentive from within a company operating city or regional bus or train lines to add capacity is rather limited. Keeping things going as they have always been is a lot easier than changing. Public transport users of course like simple to use, low cost tickets. In Germany in particular this allows passengers to avoid the complexity of tariffs set by local public transport authorities, and the extra costs that used to result from crossing from one authority to another. Buy the monthly ticket, get on, easy. And the idea in itself in Germany came as a result of €9 Ticket experiment post-COVID in 2022, that itself was borne of a political compromise between the FDP (that wanted to compensate car drivers with a reduction in petrol taxes) and the Grüne (who said public transport users should likewise see a benefit). No one really asked if this was the right way to do things – a compelling idea stuck, and everything else flowed from that. What we have seen in Germany since the 2023 introduction of the Deutschlandticket also gives us some hints as to what might be ahead for Spain. The flat rate ticket has remained – it is appealing and is popular, and saying outright you oppose the idea is pretty much impossible. But public transport authorities starved of cash then start to reduce services, the _Länder_ in Germany that have to foot part of the bill have a dispute with the federal government about who pays what, and a pro-car government in power now (rather than the slightly more pro-public transport government that introduced the Deutschlandticket) mounts at best a reluctant defence of the ticket. The more the price goes up – it will be €63 per month next year having been €49 when introduced – so the impact lessens too, as fewer people buy it. Which makes the lives easier for public transport authorities and cash strapped governments. Return to the norm, in other words. So I wish Spain well with this. I especially hope it helps the country eliminate what to me is a ridiculous contradiction in terms: regional trains with compulsory seat reservations (like the one pictured) – those trains are to be included in this ticket, so that poses an interesting problem. And making this ticket work is likely to have to be done contrary to the interests of public transport authorities and bus and train companies – a government needs serious will to make this happen. But the German example shows that public transport policymaking through shock can anchor an interesting and valuable idea in the public debate, even if – medium term – the impacts it has are more mixed. ### Share this post: * share * share * share * email

Hvordan kan vi egentlig vite at økte bompenger for eksosbiler gjør at flere skaffer seg elbil, og hvor stor effekten er? I denne podkasten forklarer @[email protected] på en pedagogisk måte hvordan hun og TØI-kollega Bjørn har undersøkt dette. https://www.sv.uio.no/econ/forskning/podkast/forskerpraten/episoder/episode-7.html

Forrige uke delte mat-influenser Hanne-Lene Dahlgren en instagrampost der hun viste hvor lett det var å komme seg inn på åpen-linje-videotjenesten Omegle på barnets «læringsbrett». Det tok ikke mange sekundene før hun fikk se live-strøm av en mann som onanerte. Og selvsagt slår hun alarm. Nå får hun møte med kunnskapsministeren, og ber nok om at det ryddes opp ved å fjerne skjermen. Ja. Det er alvorlig at barn kan søke opp og finne skadelig innhold på nett. Det er også alvorlig at barn kan bli kontaktet av overgripere på nett. Og det er alvorlig at barn kan bli utsatt for blotting på skoleveien, eller at de blir utsatt for overgrep fra noen i en nær relasjon. Og jeg håper at det jeg skriver nå ikke oppfattes som jeg tar lett på det: Disse grusomme tingene er en del av den risikoen som dessverre finnes i et åpent samfunn. Men vi kan ikke ta høyde for alle eventualiteter ved å fjerne alle potensielle kilder til fare. Da har vi ikke noe liv igjen. Så hva gjør vi for å sikre oss best mulig for farer på nett og læringsbrett? Her kunne jeg snakket mye om hvitlisting av nettsider, sterke filtre og andre mer eller mindre tette sikkerhetsnett som hadde gjort det mulig å fortsatt ha disse læringsbrettene, men på et eller annet punkt der, så er det lite læring og mye brett. Men alternativet kan ikke være en totalskjerming av barna. At de ikke under noen omstendigheter skal kunne ha tilgang til en en nettleser. Internet må anses som en del av den virkelige verden, og på samme måte som vi lærer barn å ferdes i trafikken, så må barn også lære seg å manøvrere seg på nett. Først med en trygg forelder som holder i hånda og viser veien, og etterhvert på egen hånd med mor og fars stemme i bakhodet som sier tydelig at de skal oppføre seg pent, ikke snakke med fremmede, og at det er trygt å komme hjem og fortelle dersom det har skjedd noe dumt. Jeg forstår behovet for å beskytte barn ved å fjerne alt som er farlig og ubehagelig her i verden, det er tross alt et av de sterkeste instinktene vi har. Men grunnen til at vi har disse instinktene er jo nettopp fordi at vi som foreldre skal ha og ta det ansvaret, gjennom å oppdra, sette grenser, veilede og overføre verdier. Jeg skulle ønske jeg hadde en god oversettelse for «Parenting, not pampering», for det er det som er den mest nærliggende og logiske retningen for meg, som mor. Snakk med barnet. Sørg for at barnet kommer til deg dersom noe ubehagelig har skjedd. Forklar og vær åpen. Trøst. Ikke lag en polstret verden uten farer, hverken i livet eller på nettet. Men det ser ut til at selvrettferdigheten og troen på at kampen mot skjermen er både riktig og viktig har vunnet fram, langt forbi det punktet der vi kan prøve å roe ned og stoppe opp før vi roper alarm. Det var jo veldig beleilig for skjermaktivistene, da, at et flertall av svar i en nylig høring, stemte ja t**il** at digitale verktøy skal brukes med «særskilt varsomhet» i småskolen. Som både Utdanningsnytt og Aftenposten har forstått, betyr det i effekt «skjermkutt i småskolen». For når influenser-foreldres alarmisme får styre skolepolitikken, så blir en liten setning i læreplanen til et reelt forbud mot digitale verktøy i småskolen. Det synes jeg er skikkelig trist, både for de som rakk å bli skikkelig gode på det, og for alle som nå går glipp av mulighetene til det. Bildet viser tre barn som i lys av en lommelykt utforsker en BOK ### Del dette: * Klikk for å dele på X(åpnes i en ny fane) X * Klikk for å dele på Facebook(åpnes i en ny fane) Facebook * Klikk for å dele på Pinterest(åpnes i en ny fane) Pinterest * Klikk for å dele på LinkedIn(åpnes i en ny fane) LinkedIn * Lik Laster inn... ### _Relatert_

Folk flest endrer ikke mening gjennom å bli tilbudt fakta og gode argumenter, hevder Bjørn Stærk i boka Ingen tenker alene – en bok om å skifte mening som kom ut tidligere i år.

Skjermkritikken mangler respekt og nysgjerrighet for de unge, skriver Bjørn Stærk.

Skjermkritikken mangler respekt og nysgjerrighet for de unge, skriver Bjørn Stærk.