Vi har endelig fått en samtykkelov, og i dag kom den nyeste utgaven av Fett i posten der jeg har skrevet om hvorfor vi trenger den: Den vanligste reaksjonen på overgrep er å stivne.
Men jeg vil ikke evaluere hvert møte med PostNord! Hva gjør dere med disse tilbakemeldingene? Har dere en felleschat med Jokeren som ligger lengst unna der jeg bor? For jeg greier ikke å fatte og begripe hvordan interaksjonen "gir pakke-får pakke" kan perfeksjoneres ytterligere.
Idag drakk jeg skikkelig god kaffe etter å ha gjort noe vanskelig (det går bra, altså), og nå vil jeg bare drikke god kaffe hele tiden. Og det er ikke et ordentlig problem, men det føles sånn.
Ja, men det er veldig spesielt å dukke opp på fødeavdelingen for å si det. Det går an å ringe om det var sånn hast, og heller spørre om man vil snakke ansikt til ansikt om det passer. Og ha alt skriftlig er også en fordel for den som får en sånn beskjed.
Er det ikke litt voldsomt å komme på barselsbesøk til en ansatt for å si at hun ikke får jobbe mer for dem? Nå har jeg ikke født, men jeg ser for meg at lista over folk jeg ville hatt på besøk på sykehuset er veldig kort #dax18
Tenk at jeg kan bli den kollegaen som kan sende en vits på fellesmailen hver dag i ett år og støtte en god sak. Ev. til jeg blir utestengt fra å sende fellesmail.
Hei og hallo, jeg må snakke litt om The Life of a Showgirl for det er mange sutre-låter, er det ikke? Gi meg I Can Do It With a Broke Heart rett i blodet, ikke dette Cancelled-tullet, om det er lov å si.
Min greie er å påpeke, når folk nevner Stockholm-syndromet, at det er et anti-feministisk konsept, og jeg kan melde at det er like tilfredsstillende som når jeg later som jeg ikke forstår en kvinneundertrykkende vits. Min cool girl-era er over og jeg vil aldri tilbake.
Jeg vil ikke være bitter på alle som ikke forsvarte vår akademiske frihet da det stod på som verst og jeg var utrygg masterstudent, men jeg ber dere nå, når det rammer bredere, å stå opp for verdien av kritiske akademikere på åpne universiteter. For snart er det for sent.
Våre universiteter skal være åpne plasser der alle kan bli invitert inn og der vi ikke skjuler hva vi holder på med. Vi skal ikke leve lukket mens vi studerer, for vi er sponset av fellesskapet. Ideer og nye tanker tilhører samfunnet.
Dessverre ble det ikke tatt på alvor, og mye handler om en holdning om at "såpass må dere tåle når dere skal kritisere samfunnet". Resultatet av å låse opp flere dører på vei til forelesning er å føle på at det vi snakker om er farlig for oss selv, og farlig å debattere offentlig.
En kveld da jeg var 19 skjønte tre gutter at jeg gikk litt saktere enn nødvendig bak dem, og da snudde den ene seg og skrek: "Jeg skal ikke voldta deg!". Gutt #2 sa høyt til kompisen "Ikke si det! Nå blir hun redd!", og gutt #3, i et slags forsøk på å ordne opp, skrek "unnskyld!" til meg.
